den pokkers merkelige våren -07.
Livet mitt var helt på track. Jeg var akkurat der jeg ville være. Helt til vi plutselig fikk innfallet om å gå på en konsert i serien “akustisk vinter”. Vinteren var vel absolutt på hell, med tanke på at dette var så langt ut i april som 26. Der satt vi da, på SoriaMoria i Oslo, spiste middag og koste oss. Ante fred og ingen fare. Så kom Vidar Johnsen på scenen, fortsatt ingen problemer, hvilepulsen var på g, alt vel… Etter det har jeg ikke kjent igjen meg selv, det er snakk om livet før og etter akkurat det øyeblikket. For der kom Peter på scenen, og jeg holdt på å dette av stolen!
Historien begynner egentlig i Stavanger våren -00. Den gang jeg gjestejobbet litt i oljebyen, og tilfeldigvis var ute med noen kollegaer en kveld. Der satt samme Peter på bordet rett ved siden av oss(jeg ante jo ikke den gangen at han var han, men dog…). Min reaksjon den gangen var også hjerteklapp, hyperventilerende puls, full talesperre etc. Jeg pleier sjelden å bli stille, men jeg fikk ikke frem et eneste fornuftig ord. Dagen etter tenkte jeg at det var like greit, for jeg skulle jo uansett hjem til Oslo. Høsten samme år var jeg en eneste helg på tur til London, og flyr rett på samme karen. Fortsatt helt satt ut, dro hjem en smule sjokkskadet. I årene etter dette har jeg rett nok vært i andre forhold, men har aldri glemt han fyren der. Aldri.
Så april…det ble en utrolig konsert(selvfølgelig)…og jeg forsvant atter en gang ut i natten uten å ha vekslet annet enn et merkelig blikk med mannen. Hva gjør man så? Jo, ny genial idè, det er konsert i Asker to dager senere. Samme prosedyre, veksler blikk før konserten, og etter, drar pent hjem. Og holder på å dø! Joda, dramatisk skal det være! Dagene går, og nettene også, tankene flyr, drømmer bra drømmer som knuses rett etterpå. Sandslott som bygges og faller. Fra april går det tregt frem til musikkens dag utenfor Parkteateret. Dukker opp, står beskjedent på bakerste rad under konserten. Går hjem. Like ødelagt som før.
Etter dette skjønner jeg at jeg nærmer meg et psykiatrisk særtilfelle. Men hjelper det? Neppe. Vi drar nemlig til Stavanger på konsert! Skjønner selv at det nå begynner å gå over alle støvleskaft, men klarer ikke å stoppe meg selv. Kjører altså på tvers av landet for å få et glimt av helten. Atter en gang en veldig bra konsert. Og så han flere steder på byen etterpå. Dere trenger ikke gjette, jeg sier det rett ut…jeg fikk ikke frem et ord denne gangen heller. Ikke et eneste ord muntlig. Fatter ikke at den jenta der er meg????
Men…greia er nå at jeg kan jo ikke fortsette å dra landet rundt på konsert! Så genialt det hadde vært om han hadde jobbet med noe helt annet, noe vanlig, som datakonsulent(det er vel ganske vanlig), bussjåfør, journalist…eller whatever. Men en musiker? Er det mulig å gå i den fella at man forelsker seg i en musiker? Akkurat den siden av det hele interesserer meg ikke! Jeg vil bare ha Peter jeg. Det går vel over en gang. Muligens. Men til Stangefestivalen tror jeg nesten jeg må dra. Og til konserten etter det kanskje. Og etter det. Men så tror jeg det går over(i hvertfall før jul, hvis jeg fortsatt ikke har turt å snakke med ham).
Herlighet, tror jeg likegodt kan droppe ut av 8-16-livet til høsten, og egne meg heltid til håpløsprosjektet.
