en fraflyttet hybel

…når dette går over. Nei, det blir ikke det. Virkelig ikke.

Jeg skulle aldri ha innvilget meg selv permisjon fra bloggen. Skulle bare sittet her i følelsesmessig trygghet resten av livet. Det var DET jeg skulle gjort. Men neida, hørte lindis på seg selv? Nope! Absolutt ikke. Dum som hun er gikk hun ut i verden og la sitt hjerte på et fat, klar til å få både gaffel og kniv stukket inn og sikkert vridd om. Helt sikkert vridd om. Hun glemte nemlig et kort øyeblikk hvor utrolig sårbar man gjør seg selv i det øyeblikket man tillater seg selv å bli den minste lille anelse forelsket.

Noen ganger tror jeg skjebnen har bestemt seg for at 26 januar er den datoen som hvert eneste år skal snu livet mitt på hodet. Tjusjette januar totusenogsju – jepp, man gikk ut på et helt uskyldig treff med noen som ikke skulle ha noen som helst innvirkning på det livet man levde. Normalt sett skulle ikke vedkommende ha noen innvirkning. Så feil kan man ta, og timer senere var helvete løs, man gikk hjem til seg selv…og det hjemmet man den gang delte med en annen. Der satte man seg i sofaen og ventet på at det skulle bli morgen og at den andre skulle våkne. Så sa man bare “dette går ikke lenger, en av oss må flytte”. Ekstremt hyggelig gjort av lindis om hun selv skal si det. Jaja, resten er historie, en historie som lindis var en mester til å la gå til helvete. Selvfølgelig klarte hun det, det er jo det hun er god til! I år forsøkte vi derfor “noenogtjuende januar” totosenogåtte. Et par datoer som selvfølgelig strakk seg langt inn i den tjuesjette. Jeg burde vært forberedt, men var det ikke. Jeg tenkte jo at det bare skulle være just another pliktløpsdate. Mhm. så lite forberedt var jeg! Greit nok, jeg var hodestups fra aller første gang jeg var i nærheten av ham…så heeeelt uforberedt var jeg muligens ikke. Men jeg burde vært det!

Så her sitter jeg da, med hjertet utenpå kroppen. Seriøst, jeg hadde helt glemt hvordan det kjennes. Altså hvordan det kjennes når man man bare lar seg rive med. Jeg har tross alt vært ganske flink til å leve på en halvveis løgn hele det siste året. Det har vært ganske trygt og fint å bare sitte her og “drømme-bable” om herr Nordberg. Det har ikke vært store sjansen for å få seg en smell. Når man i utgangspunktet ikke har nubbesjanse, så vet man jo at det er trygt, sant? Det har vært noen anledninger hvor muren har vaklet, men jeg har vært lynraskt ute med murerskjeen og bygd den opp igjen. 2007 forløp dermed ganske ustraffet bortsett fra et par ganske små skrubbsår.

Hva nå? Hva nå for pokker? Den trygge varianten er bare å trekke seg pent ut av det hele her og nå. Før man rekker å bli avhengig. Før den andre rekker å finne ut at han skal stikke først. Men den varianten tok jeg i påsken i fjor. Det var IKKE særlig snilt det heller(om jeg fortsatt skal si det selv). Jeg skal sove på det, det er det jeg skal gjøre denne gangen. Og i morgen kommer jeg sikkert til å gjøre noe overilet. Jeg kjenner dessverre meg selv.

Men han ER veldig ålreit da. Virkelig. Mhm…selv om han plutselig hadde klippet av seg alle krøllene. Sukk… Æsj, så utrolig patetisk man blir når man er “sånn her”. Hehe…å være patetisk…nei det kan vi absolutt ikke ha noe av!

Natta bloggen. Natta herr Nordberg. Joda, jeg kan da si natta selv om jeg bedriver en smule utroskap på si? Du vet jo at det bare er en forbigående periode det her. Du skal jo snart spille live igjen, alt går seg til da vet du

ps: altså…helt seriøst…han er kjempesøt og morsom og full av liv…og snill som få, høflig og grei og sporty. Hehe…han er akkurat sånn som lindis, bare at jeg fortsatt har krøller da. Og han kan absolutt ikke synge…og det er faktisk helt greit

ps2: dere skal få lov å le av meg når det her er over om et par dager.

ps3: han sier han skal beholde meg. Haha…som om lindis er en hund eller noe! Jaja, voff voff