en fraflyttet hybel

lett å være tøff i flokk…

Bananer er så utrolig bråkjekke. Uoppdragne, det er det de er. De henger stort sett sammen med gjengen sin. Store klaser med skremmende gule frukter. Gjør sitt beste for å skremme vettet av de andre stakkarene i fruktdisken. Til og med butikkpersonalet har respekt for gulingene. De bygger ofte terrasser i fruktdisken slik at bananen kan innordne seg hierarkisk. Bananer trenger utsikt for å kunne herske over de andre fruktartene. De tøffeste øverst, de litt eldre og mer “satte” i midten, og nederst de som resten av gjengen helst vil kvitte seg med fort. Utrolig dårlig illudert på illustrasjonsfotoet. Ikke annet å vente, jeg har jo tatt dem selv

the long and windy road?

Nederst i kanten ligger gjerne de single. De utstøtte. De som ingen vil ha. Det er ingen som kjøper en banan alene. Folk tror det er noe galt med de single, så selv om man egentlig vil ha bare en – så tar man to (iiihh…der fikk jeg litt sånn popstar-asossiasjoner…kremt…hvordan skriver man egentlig det ordet??). Jeg gjør det selv også. Tar to. Bananer altså. Selv om jeg vet at den ene nesten helt sikkert ikke blir spist(lindis da, skjerp deg!). Så også denne gangen. To bananer ble skilt fra flokken sin for å bli med hjem til undertegnede. På tide at noen forsker litt på bananens bråkjekke natur tenkte lindis. Så derfor.

så klart, tøffe bananer ligger øverst i posen!

hjemme hos lindis

Jeg spiste den ene ganske fort. Bananer er fint fòr etter trening. Ikke at jeg trener særlig ofte, men man trenger bare trene 1 gang for å kunne spise 1 banan. Enkelt regnestykke. Vel, den ene var dermed borte. Så, hva gjør man for å jekke ned 1 banan, slik at den blir ydmyk og lett å ha med å gjøre? Hva vil en banan ikke like at man gjør mot den? Spiser den. Moser den? Fryser den ned? Nei, det minst “likete” man kan gjøre mot en bråkjekk banan er rett og slett å la den vansmekte. De er jo vant til å få mye oppmerksomhet. De vokser opp i flokk, og henger sammen mot resten av verden til the bitter end. Alltid noen som legger merke til den. En single, oversett banan, hva vil skje med den? På tidemed litt oppdragelse? Tid for å jekke den ned litt? Jepp, så sant som det er sagt.

Det tok ikke mange minuttene i ensomhet før den så slik ut:

iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik! åsså så sur da gitt! joda, sur. den har jo nedovermunn ser du vel! *snøft*

Jeg lot den bare ligge der. Midt på benken. Til å begynne med hilste jeg på den om morgenen, tøyset litt med den(særlig, jeg er ikke helt sprø heller!). Sannheten er vel at jeg rett og slett glemte den. Jeg dro til Norge Vest i helgen, bananen lå igjen hjemme. Selvfølgelig, det er grenser for hva man pakker med seg på en helgetur. Søndag kveld var jeg hjemme igjen, og fikk total dårlig samvittighet ved tanken på at den hadde vært alene hjemme en hel helg. Stakkars bananen da! Men jeg holdt meg kald, man drev jo med et snev av lydighetstrening her. Mandag la jeg merke til at den hadde endret seg. Den hadde snudd seg litt, lå med ryggen mot rommet. Som om den var litt fornærmet.

Tirsdag hadde den snudd seg rundt igjen, og byttet farge. Den prøvde å innynde seg så klart, men jeg var iskald. Det skulle tross alt jekkes ned. Som single blir man sjelden bedt på fest med par. Parene er redd for at de single skal mikse seg med folk de ikke skal mikse seg med. Derfor ble bananen liggende igjen alene på kjøkkenet, mens to kiwi fikk bli med til frokost. Jeg kunne ikke risikerer at det brått var full fruktsalat på trappene tross alt. Jaja, det er et hardt liv å være banan.

Onsdag…mørkebrun banan. Hva? Ligger den der og tror den er på sydenferie?! Koser den seg? Nei, min teori er at bananen blir mørkere og mørkere for å gjøre et forsøk på å gli inn i mengden. Den skrikende gule fargen er ikke akkurat blend-in-materiale.

Torsdag – den er ikke særlig bråkjekk lenger. Ikke særlig fristende heller. Jeg vet mange sier at den smaker helt likt – og kanskje bedre – når den er sånn utenpå. Det er bare lyv! Bananer er best når de er på sitt grønn-guleste. Harde. Litt umodne.Bråkjekke. Det er faktisk da de er best.

Derfor, i dag legger jeg ned hele bananoppdragelsen. Min erfaring er at bananer stort sett gjør som de selv vil. De blir sure når de skilles fra klasen sin, snur ryggen til oss, og bare bruner seg hen.

Nei, i dag finner bananen veien til de evige jaktmarker. Som seg hør og bør en single banan. Godt oppdratt riktignok. Det kan lønne seg med god oppdragelse på jaktmarkene.