en fraflyttet hybel

Det kommer visst alltid til å være en Peter i livet til lindis. Som vanlig er han svensk. Greit nok, en gang i blant heter Peter Kent, men som regel heter Peter Peter. Nuvel, dette er jo komplett uforståelig for de stakkarene som ikke kjenner undertegnede, men et par av dere skjønner sikkert hva jeg mener. Joda, det gjør dere nok, bare legg godviljen til! åh…kom igjen da, så vanskelig kan det vel ikke være? haha…jeg trenger kanskje ikke starte denne diskusjonen med meg selv når jeg tenker meg om. Og tenke bør man.

Så. Hva har lindis drevet med i dag da tro? Jo, sånn bortsett fra å jobbe, løpe i trapper, passe på Monolitten. Ikke minst det siste. Bortsett fra det har jeg vært på farefull ferd til Drammen. Drammen teater var i dag åsted for en rimelig bra konsert med …mhm…svenske…Peter Jöback.

Jeg har ikke vært i det teateret siden den nervepirrende premieren i oktober i fjor…når herr Nordberg – han som vanligvis er Peter her i bloggen – og Vidar hadde konsertpremiere. Det var ikke like nervøst å komme inn der denne gangen. Langt i fra. Men…det merkelige var at jeg nesten kunne kjenne hvordan det føltes den gangen. Jeg så plassen jeg satt på sist, jeg så plassen Peter satt på sist. Og det var mye som kom kastet over meg igjen, det skal sies. Jaja, her babler jeg i vei om helt feil Peter. Det er typisk! *snøft*

æsj, de hadde så store hoder de på raden foran meg

iiiiiihh…ser kanskje ut som jeg er i ferd med å glemme herr Jöback! But no, så langt derifra! Det var en storveies konsert for et utsolgt teater. Så fryktelig skummelt ut å sitte helt der oppe under taket, men det gikk visst bra med alle. Jeg la i hvertfall ikke merke til at noen falt ned. Ikke der jeg satt i hvertfall.

Peter Jöback ja. Jeg visste at han sang bra, jeg har tross alt hørt ham synge før. Men mannen har vokst. Stemmevis. Man merker at han er mer moden, og det er helt klart det han bygger opp til også. Det kom historier fra barndom og oppvekst, fra hans mistilpassede familie…som ikke hørtes helt ulik min egen. Det var sanger som gjorde en glad tvers i gjennom, og ikke minst kom det tekster som fikk tårene til å trille. Greit nok, jeg er jo ikke helt følelsesmessig i balanse etter de siste ukers berg og dalbane, så jeg tenkte at “dette var pinlig, håper ingen ser det”. hehehe…helt til jeg la merke til at de på hver sin side av meg også tørket tårene. Litt sånn i smug. Vel, brått var det helt greit å være emosjonell.

Vi fikk utdelt program ved inngangen. Ganske fantastisk, det burde jo alle artister ha på konsertene sine. Genialt nok var deler av teksten til “Hur hamnade jag här” skrevet inn bakerst i programmet, og vi ble invitert med på allsang. Ikke helt allsang på Skansen, men Drammen var ikke noe dårlig alternativ Utrolig gøy at det fantes en kvinnelig gitarist og korist i bandet. Hun spilte bra, og sang utrolig vakkert.

Peter Jöback er en nærværende og følsom artist, med sjarm og sceneutstråling så det holder. Og ikke minst ser han ut til å være rimelig greit trent. Hehehe…jeg kan ikke la være å ta med dette bildet. Jeg lever i troen om at det er dette synet som trekker en del av publikum. *skratt* -jada…barnslig lindis, utrolig barnslig!

Takk for konserten! Takk for at jeg fikk bli med deg…H, tusen hjertelig takk! Precis hva jeg trengte i disse dager!

PS: Selvfølgelig spilte de “Stockholm”, en fantastisk låt – og en fantastisk by. Den byen har jo tross alt fostret min helt herr Nordberg. NEI…nå var han der igjen!