en fraflyttet hybel

Aberet med fysisk fostring er at man blir så gresselig sulten. Ikke “gresselig” som i at man vil gå på beite. Nei, det finnes grenser selv for undertegnede. Mer gresselig som i VELDIG sulten.

Jeg spiser frokost når jeg står opp. Etter dusjen. Det er greiest å være ren når man spiser. Greit og greit, det er vel mer praktisk, for da kan håret lufttørke i et par minutter mens man kaster i seg en brødskive. Frokost ferdig.

Så går jeg til jobben. Går ja, på mine egne to ben. Trasker avgårde. Det tar cirka 23 minutter. Når jeg er fremme har det da gått omtrent 1 time siden frokost. Jeg er sulten. Skikkelig. Det tok meg to dager av forrige uke å skjønne at jeg var nødt for å spare en frokostskive til jeg kom på jobben, bare for å stagge det verste. Så langt spiser jeg ikke noe mer enn før jeg begynte å røre på meg. Jeg bare fordeler det.

(Jeg går fire etg ned og leverer noe. Og henter noe. Så løper jeg opp igjen til attende. Jo, jeg løper, det går sport i å klare det!)

Greit, la oss si at jeg er på jobb halv ni. Noe sånt. Halv ti er jeg sulten ENDA en gang. Ikke bare litt sånn “er-det-ikke-snart-lunsj-sulten”. Nei, det er ikke håp om at man skal klare å vente på mat. Jeg spiser en gulrot. Eller et eple. Eller kanskje en halv banan. Helst ikke banan, for jeg liker det egentlig ikke. Men i nøden, så glir det ned.

(Jeg går fire etg ned og leverer noe. Og henter noe som de glemte å gi meg i stad. Så løper jeg opp igjen til attende. Jo, jeg løper!)

Etter dette klarer jeg å holde meg til lunsj halv tolv. Lunsj ferdig.

Nå starter det ordentlige trappeprosjektet mitt. “Det er gøy å gå i trapper”. Jeg har enn så lenge ikke kommet meg høyere enn til tolvte etasje, men det er tross alt en del trinn å forsere opp dit fra kantinen i andre. Ganske god trening. Jeg kjenner det i hvertfall godt på pusten. For ikke å snakke om i muskulaturen i kroppens nedre halvdel. Hmm…skal jeg kunne utjevne det, blir jeg kanskje nødt for å gå på hendene opp trappen til slutt? Nuvel, her ser det fort ut til at det blir en avsporing fra temaet, så…s t o p p.

Oppe igjen fra lunsj. Det går max en time før jeg enda en gang er stupsulten. Ny brødskive. Eller et knekkebrød. Og vann. VANN VANN VANN. Det skal visst hjelpe når man er sulten. Klokken er 13.

14.00 – sulten

(Jeg går fire etg ned og later som jeg skal hente noe, bare fordi jeg kjeder meg…og litt for å glemme hvor sulten jeg er. Så løper jeg opp igjen til attende.)

15.00 – sulten

15.30 – SULTEN – jeg tenker at det er ikke så lenge til jeg kommer hjem til middag. Som jeg forøvrig må lage selv siden jeg er blant de 99% aleneboende teddyene i min by. Men jeg er så sulten at jeg ikke klarer å høre etter. Derfor, et knekkebrød. Kanskje et eple. Kanskje to knekkebrød.

Litt etter dette er det på tide å gå hjem. GÅ ja. Hele veien hjem igjen. Ned alle trappene og hjem. Det tar nesten en halvtime hjem, litt mer oppoverbakker den veien. Hele veien går jeg og kjenner på sulten.

Middag. Hva som helst som er i nærheten.

En time etterpå? Sulten igjen selvfølgelig. Så sulten, bare pga den bittelille endringen i daglig fysisk fostring. Og sånn fortsetter det ut kvelden. Jeg prøver virkelig å la være, men bare må ha mat til slutt. Av alle ting går jeg og fyser på fiskekaker, så sånn sett stapper jeg meg ikke akkurat full med usunnheter. Det kommer til å gå hardt utover fiskebestanden hvis det fortsetter sånn. Stakkars fiskene da.

-

Jeg vet jeg er heldig. Fordi jeg kan spise når jeg blir sulten. Jeg har mat. Jeg har penger. Jeg har tilgang på det jeg trenger. Jeg er så utrolig griseheldig som er født i denne delen av verden. Nesten så man føler man bør be om unnskyldning. “Unnskyld at jeg har det så jæsklig bra materielt”.

Jeg gjør meg selv sulten fordi det går sport i det. Fordi jeg vet det ikke er noen fare. Jeg får mat. Hvordan klarer de det egentlig de som ikke har det sånn? De som jobber fysisk hele dagen for i det hele tatt å få tilgang på bittelitt mat? Fysisk jobb. Lite mat. Hvordan klarer de det? Hvorfor klarer de det? Fordi de må? Æsj, nå ble det veldig mye å tenke på her.