Jeg er det. Verdensmester. Jeg har riktignok aldri mottatt medalje, laurbærkrans, pokal eller lignende i min gren. Ikke engang et usselt diplom har jeg mottatt(for et lusent VM det er! Gjerrigknarker!!). Like fullt er jeg verdensmester i akkurat dette.
World champion of all times“How To Ruin good relationships”The winner is…lindis…of course.
Gang på gang klarer jeg på mystisk vis å stikke kjepper i mine egne hjul. Akkurat når ting begynner å gå bra. Virkelig bra. Når man har møtt verdens snilleste, morsomste og tålmodigste mann slash gutt. Man går rundt og smaker litt på lykken. Vel, plutselig begynner det å prikke litt i hjernen min…eller kanskje det bare er litt sånn ytterst på tungen, jeg aner ikke, men det jeg vet er at det nå bare er snakk om sekunder før jeg kløner det til for meg selv. Det er rett før jeg hører meg selv si at “dette går ikke lenger”. Logisk sant? Vi har det bra, bedre enn best, og så ber jeg “han” stikke fordi dette aldri kan gå bra. Så stikker han(klart, det hadde jeg gjort også hvis noen ba meg om det), og SÅ kjemper jeg for å få ham tilbake. Selv om jeg egentlig inni meg vet at det ikke er noen vits, fordi jeg sansynligvis ikke er interessert allikevel, og at alt trolig bare vil gjenta seg. Og det gjør det jo også. Gang på gang.
Noen ganger lurer jeg på om jeg rett og slett er allergisk mot å ha det bra. Allergisk mot lykke. Er det mulig kanskje?
Det heter seg jo at brent barn skyr ilden. Har jeg brent meg? Njæ, jeg har lekt litt med fyrstikker noen ganger, men det er vel egentlig bare en gang det har brent skikkelig. Til gjengjeld gikk jeg i hi i omtrent fem år den gangen, så man skulle da tro at brannen var slukket for lengst og at jeg ikke lenger luktet særlig svidd. Ikke engang ytterst i kantene. Skulle man tro ja.
————-
Jepp, her kunne jeg helt klart fortsatt å skrive en masse dårlig svada fra mitt eget liv. Men brått gikk det opp for meg at jeg faktisk er inne på noe essensielt i mitt eget liv, og jeg tror pokker meg jeg skal bruke noen minutter på å forske litt på hva i helvete det er jeg driver med. Hva ER det du driver med lindis???
Njæ, akkurat nå tror jeg ikke at jeg gidder noe som helst mer. Kanskje litt blogging i ny og ne, men for det meste gidder jeg ingen verdens ting. Ikke før jeg har funnet ut hvorfor jeg handler som jeg gjør. Det kan ta tid, jeg har tross alt brukt noen år på øve meg opp til dette destruktive handlingsmønsteret.
My life is sweded, det er sånn det kjennes for tiden. Ja forresten, man må ha sett akkurat “den” filmen for å skjønne akkurat det.
men første steget på den riktige veien er kanskje å innse hva man driver med?
Nå er vel tidspunktet for noen velmendene visdomsord. Men de får du ikke – fra meg iallefall. Siden æ ikke kan noe som helst om forhold.
(Og siden æ enten får utlenninga som prøve og kysse meg etter 2 minutta, eller ekle manna i 50åran som har lyst til å komme inni meg så er det vel kanskje ikke så rart. Spesielt siden de normale fyren ikke er intressert i noen som meg)
Du verden.. har ikke engang merka at jeg har konkurrert mot deg jeg.. men jeg skjønner hvordan du har det, og akkurat nå så prøver jeg å fortelle meg selv at det er lov å gå rundt å smile litt..
Lykke til med utredningen..
forresten PS.. kan du ikke begynne med å gå til legen og få resept på allergipiller av den kraftige sorten??
Natta, lindis!
Sier ikke så mye mer, jeg. Trenger ikke det..
I still know, you know
Jeg hadde det sånn i mange år. Gikk på samme smellen. Tiltrakk meg menn som jeg ikke hadde “bruk for” (for å si det litt vulgært).
Min vei ut av det, var en hel helg med en god venn, som også er psykiater. Vi snakket mye om meg. Og jeg fant ut hvor skoen trykket. Hvorfor det hele tiden gikk galt.
Uten å gå for mye i dybden, kan jeg si at det hele handlet om barndommen. Hvordan jeg taklet det å være midterst av tre søsken. Forholdet til foreldre etc etc. Dette mønsteret hadde jeg overført til mitt voksne liv. Bang!
Så gikk jeg på en smell til, bare for å understreke at de innlærte mønstrene satt hardt.
Deretter møtte jeg Sørensen…
Kan ikke si så mye annet enn at jeg har lurt på det samme selv:( Jeg har forsøkt i årevis å dysse det ned med antihistaminer, men med liten virkning annet at jeg blir trøtt.
Dette med innlærte mønstrer på hva man faller for, tror jeg litt på.. altfor vanseklgi å komme seg ut av vel og merke..
Men du lindis, du må ikke være for streng med deg selv heller. Kanskej rett og slett magefølelsen din er riktig og at du ikke villle passet med mannen, og dermed har gjort et lurt trekk å backe ut før du sitter der med ring på fingern
…og plutselig så finner du DIn sørensen
For å si det sånn: Viss de som er såkaldt normal blir interssert i meg, så kan de ikke være så veldig normal.
(og æ er skeptisk til fyra som er fra, og enda mere spetisk til som frivillig flytte her. )
Plutselig fått meg jobb? Eh, jo på en måte iallefall. En gang i uka til skoleåret er omme, men æ vil noe oftare og mere fast. Og æ vet ikke helt når æ plutslig er i hovedbyen. Selv om det egentlig hadde vært veldig bra å være der.
Jeg må si meg enig med JaSol.. her måtte det psykolog til for å bryte mønsteret
Men nå ble det jo bare åtte år og ikke et evigvarende prosjekt da, så kanskje jeg skulle ha snakket med psykologen litt til
Huffda, Lindis… Så trasig at du sliter sånn! Jeg som hadde håpet at lykken skulle vare for deg nå….. Kanskje ting har ordnet seg siden du skrev dette innlegget? Det er en stund siden jeg var innom bloggen din så jeg er ikke helt a-jour, men det VAR en svenske det var snakk om, ikke sant?
Lykke til, snuppa, jeg håper du finner lykken snarest! -Og beholder den!