hybel

Man levde uten mobiltelefon i gamle dager. Det var det man gjorde. Det gikk helt fint. Jeg lever i gamle dager for tiden, uten mobil. Eller altså, ikke helt uten. Den virker på innkommende, men ikke utgående av noe slag. Av den enkle grunn at touchpanelet ikke virker, og jeg får derfor ikke låst den opp. Innkommende gjør at den auto-opplåser seg, så er jeg rask kan jeg svare. Sånn ellers må jeg på nettet for å sende sms. Det gidder jeg ikke ofte. Det rare er at det faktisk går greit, jeg tror jeg skal klare å bli helt avvendt. Det er i grunnen ganske fantastisk å kunne være steder uten at noen kan få tak i meg. Det sier jeg sikkert bare til jeg står på en øde skogsvei mellom Oslo og Uddevalla en mørk kveld…og bilen min tar samme vei som mobilen. Ja altså, over i de ubrukeliges rekker(kors og kors…bank i bordet og alt sånt for at det ikke skjer med det første. Eller det siste). Nuvel, skulle det utenkelige skje, så kan det hende jeg forbanner meg selv fordi jeg ikke vil ha mobil lenger. Men den tid den sorg.

Forresten en svært merkelig følelse å kjøre en av Nordens mest traffikerte strekninger i mørket, og så få full panikkangst fordi jeg fikk en følelse av å være den eneste gjenlevende her i verden. Det var helt sykt! Jeg var helt alene på veien, midt på Svinesundsbroa i akkurat det øyeblikket. Ikke en trailer å se, hverken foran, bak eller i mot meg. Og mørkt var det. Jeg fikk fullstendig noia. Kjente hjertet hamret som en overivrig snekker, halsen snørte seg, og jeg rakk å tenke “nå dør jeg!” før jeg bare klinte gassen i bånn og kom meg over. Over ja, til den sikre svenske siden. Stoppet bilen og gikk ut litt i frisk kveldsluft. Kikket på stjernene mens snekkeren roet tempoet, og kjente en vanvittig glede når jeg så lysene fra tungtrafikken komme sveipende over broa. “Følge” tenkte jeg, “jeg tar følge med den!” Resten av veien lå jeg lykkelig og koste med baklyktene til Svein Dahls langtransport. Han skulle bare ha visst.

Ellers har jeg fått det for meg at det betyr dårlig karma å blogge om at man har det bra, så derfor holder jeg heller kjeft. Jeg er nok en ruskeværsblogger. Eller kanskje jeg skal blogge bare hver gang herr Nordberg og hans kumpaner gir ut ny cd? Da blir det en gang til om ikke lenge, og så kanskje en gang neste år? Njæ, den varianten skal jeg jomen tenke litt på.