hybel

Jeg lurer på om det er sånn at den menneskelige hjernen har en viss kvote firesifrede kombinasjoner den klarer å huske. Eller om det som i tidligere tider var telefonnumre, som folk virkelig husket utenat fordi man ikke brukte mobil…(ja dere vet den gangen i “gamle dager”, jeg har nemlig hørt om de tidene), altså om det er sånn at de numrene man en gang pugget utenat, nå ligger og sperrer for mottak av nye tallkombinasjoner?

Hjernen min nekter i hvertfall å huske mer. Jeg driver og bytter bank for tiden, og dermed også minibankkort. Som man selvfølgelig ikke får velge kode på selv, av den enkle grunn at bankene tar det for gitt at alle da ville velge koden “1234″ eller til nød den litt vanskeligere “2468″. Joda, alle andre enn de som er bankansatte er selvfølgelig så uintelligente at vi ville velge noe sånt. Anywayz, jeg sliter som et uvær med å lære meg den nye koden. Jeg husker den nå. Nei tenk, jeg har ikke tenkt å skrive den her, dream on liksom! Husker den nå ja. Kanskje jeg husker den i morgen tidlig også. Og til lunsj kanskje. Men når jeg skal innom butikken og handle middag eller noe annet gøy i morgen etter jobb, og står der ved bankterminalen og skal taste min magiske kode….njæ, da er den bare borte. Hodet mitt har altså tatt vare på den i omtrent 15 timer, og så er det slutt.

Er trikset å anti-pugge gamle numre? Tvinge seg selv til å glemme dem? Jeg husker nemlig nummeret til hjemmetelefonen til familien til min barndomsvenninne enda. Og nummeret til foreldrene til en rekke av mine andre venner, fordi mine venner en gang bodde hjemme. Jeg kommer aldri mer til å ringe de numrene, men like forbannet sitter de som klistret fast. Det burde jo være mulig å tvinge gammel, ubrukelig kunnskap ut av hjernen? Eller i hvertfall komprimere gammelt ubrukt stoff, og dermed frigi litt space til nye ting?

Bare for spas nå, så måtte jeg sjekke om noen hadde fått mitt gamle telefonnummer. Men ingen har det. Ikke jeg heller. Stakkars nummeret, lurer på om det savner meg?