hybel

Mer

Sukk…her var det stille og fint. Her tror lindis at hun neppe plager noen med sin blogging. Det er jo ingen her, så hvem kan bry seg liksom. Og kommer det ingen kommentarer, hva gjør vel det? Det er koselig om noen sier noe, det er ikke sånn ment altså, men det trengs ikke for at lindis skal leve glad og fornøyd i sin helt egen blogg. Hun har det fint uansett. Poenget med å skrive syns lindis må være at man skal synes det er litt gøy, og når det ikke er gøy lenger får man heller finne på noe annet.

I kveld er det konsert igjen…jaha…tenk for at det er det ja! Peter og de da. Elverum..mhm, og dit skal lindis sammen med noen andre. Bare noen få, og vi skal sitte stille og pent der langt ytterst på raden vår og bare nyte. Klappe pent når vi skal, og rett og slett oppføre oss som folk, sånn alle bør gjøre der ute i verden. Satser på at gutta gjør sitt beste for å spille bra i dag også, men lindis er forberedt på at de kanskje er slitne nå så langt ut i turnèen. Det er lov å være slitne, det har vært mye reising i det siste. Lindis har prøvd å ta bilder veldig diskret på noen konserter nå, tenkt at hvis hun ikke bruker blitz så merker ikke gutta hva hun driver med. Sukk…så dum hun har vært. For hver eneste gang hun har knipset har liksom en eller annen på scenen merket det. Uansett. Og det tok litt tid og faktisk skjønne at kameraet til lindis sender ut et lysglimt for å fokusere før bildet tas, uansett blitzbruk eller ikke. Fillern…så i dag skal jeg prøve å vente helt til slutten før jeg knipser – hvis jeg klarer å være så tålmodig da…det kan jeg ikke love…hehe. I hvertfall prøve å vente – og så heller bruke blitz på de jeg tar. Æsj, nå begynner jeg å grue meg, blir nervøs og slikt. kniiis…det er bra turneen snart er over

Men nei…det er ikke så bra at det ER over snart heller. Noen trenger avvenningskur. Noen trenger det alvorlig. Det kan umulig være lindis som trenger det, nesjda, lindis skal heller begynne å jobbe litt igjen. Før eller senere kommer jo real-life og dytter en i ryggen, derfor kan man like godt kommet det i forkjøpet. Nuvel…the story goes on…

En ting vet man når man bor alene.

Hvis man ikke har kjøpt noe godteri selv, så har man heller ikke noe godteri når man har lyst på det. Det hjelper ikke å lete enda en gang. Men man leter selvfølgelig en ekstra gang allikevel.

I alle skap. Bare sånn for å være helt sikker.

lindis har lyst på snop. sukk.

Det hender det er ting her i verden jeg gruer meg litt til, men som regel tenker jeg at det bare er å hoppe i det, det går sikkert bra. Hvor ille kan noe gå egentlig?

Denne uken har Lindis knyttet bekjentskap med innsiden av et sykehus her i Oslo. Sykehuset + Lindis = bestiser (liksom). Man blir i våre dager av rasjonelle sykehusgrunner innkalt til fellesmøte hos kirurgen et par dager før operasjon. Kirurgen var forøvrig …knis…lalala… ganske kjekk faktisk…om selv jeg skal si det. Jeg mener jeg – som egentlig kun er opptatt av indre verdier. Det passer jo fint, for kirurgen bør også være opptatt av de indre verdier i stedet for de ytre. Jeg vil i hvertfall heller bli operert inni enn utenpå mener jeg. Nå vel, anyhow, fellesmøte. Vi var tre stykker. Der ble vi informert i korte ordelag om hva hvor når hvordan og bittelitt hvorfor, og litt om hvor vondt det kom til å gjøre etterpå. Jeg lukket ørene under mesteparten av møtet, for jeg vil vite minst mulig. Jeg begynner bare å krisemaksimere dersom jeg vet hvor ille alt kan gå. Bedre å finne ut litt etter hvert, det er min tankegang.

Men, som sagt litt oppi her, vi var tre. Det var en til som var omtrent sånn som meg, eller muligens var hun bare helt skrekkslagen så hun ikke fikk sagt noe som helst. Eller kan det ha vært fordi tredjemann var litt sosialt understimulert? I løpet av ti minutter rakk hun nemlig å fortelle oss hvor mange dødsfall hun hadde hørt om i forbindelse med den operasjonen vi skulle gjennom. Hvor mange som i hvertfall «minst» hadde dødd etter å ha tatt det ene smertestillende middelet vi fikk foreskrevet. Og ikke minst hvor grusomt farlig det var med narkose. Lindis hørte etter med et halv øre til tredjemann var midt i utredningen om narkosedødsfall, og etter det var det totalt vakum. Jeg hørte svake, beroligende protester fra kirurgen, og lo nervøst og stille innvendig ved tanken på hvordan dette skulle gå. Jeg så leppene på tredjemann beveget seg i et rasende tempo, og innimellom hørte jeg ord som «dødelig sykdom, det var grusomt, det var ikke den sykdommen allikevel, blodprøver, død og enda mere død». Si meg, hjelper det virkelig noen å snakke om alt som kan gå galt? Jeg må etter dette si – at jeg ikke lenger er direkte for disse fellesmøtene. Kanskje en idè å sende ut spørreskjema på forhånd med «engstelig type – kryss her» og «typen som tror alt går bra – kryss her». Den siste gruppen der er nok min gjeng heretter.

Selve operasjonsdagen var det oppmøte 07.00, et tidspunkt Lindis ikke ofte gidder å være våken på. Men greit nok, jeg har forståelse for at kirurgene vil tidlig i gang sånn at de rekker hjem til viktige ettermiddagsting i heimen. Så jeg var klar jeg. I god tid. Ble møtt av en ikke så altfor morgenfrisk sykepleier, som brukte all sin sykehusmakt på å psyke oss ned til vi følte oss omtrent som en fireåring. Det skal sies at hun ikke lyktes helt med den taktikken når det kom til Lindis, men hun gjorde i hvertfall så godt hun kunne. Men selvfølgelig, først litt venting. Vi var jo tross alt hele fire stykker denne morgenen som alle hadde fått beskjed om å møte opp samtidig – t i d l i g. Hva har skjedd med planlegging og norske sykehus? Er det helt vanlig å bare be alle komme til samme tid? Kjennes det litt som de ber til selskap kanskje? Kom klokken 7 dere, så koser vi oss litt! Er det det som er tanken? For meg blir det litt som om SAS skulle be alle dagens passasjerer møte opp klokken 8, så slenger vi dere med et fly hvis det passer en gang i løpet av dagen.

Det ble i hvertfall til at Lindis måtte vente noen timer. De tok hun pratesyke først, tror alle syntes det var en god idé. Og hvem tror dere ble sittende ved siden av Lindis i ventegangen? Joda, denne tredjemanns ektemann. Hun må ha oppdratt ham godt, for der kom det bla bla bla…bøter han hadde hørt om og parkeringssituasjonen ved norske sykehus, det skulle ikke vært lov etc. I couldn`t care less der og da, men prøvde virkelig å være høflig. I fem minutter. Da gikk jeg og hentet meg en bok og ble brått litt opptatt. Og så ventet vi. Lenge. Plutselig dukket det opp en annen kirurg og skulle ta en av de andre, og da ble hun litt sur og sa til meg «typisk, du får han kjekke kirurgen». Haha…som om det spiller noen rolle? Vi var jo uansett i narkose! Men greit. Tre timer venting, så operasjon, oppvåkning, sykehusmat og hjemsending. Narkosen gikk bra. Jeg har tatt de skumle smertestillende som vi minst skulle dø av hele gjengen – og det har gått bra. Jeg hørte på dommedagsprofetiene til tredjemann – men det gikk bra.

Litt vondt. Sabla vondt. Men jeg lever. I lykkelig forvissning om at jeg ble operert av han kjekkeste kirurgen. Ukens andre lærdom er derfor: det er utseendet som teller

ps: lurer på hvordan det gikk med tredjemann?

“forkjølelse: smittsom sykdom fremkalt av virus; viser seg ved betennelse i åndedrettsorganenes slimhinner, spesielt i nesen som snue med økt slimutskillelse, og ev. som hals- og luftrørskatarr; ledsages vanligvis av feber og dårlig allmenntilstand”

Oh…you don`t say so?

Man spøker ikke med forkjølelse, eller? Det er tross alt et ekstremt alvorlig tema? Alvorlig? Nei, jeg ser på forkjølelse som en inkluderende aktivitet jeg. Absolutt alle kan få det, ingen blir holdt utenfor. De fleste av oss opplever det minst en gang i livet, det kan skje fortere enn du aner, og ikke minst skjer det garantert når det passer dårligst. Men den gang ei, lindis har overlistet skjebnen denne gangen og blitt forkjølet i god tid før lørdagens konsert(sier hun til seg selv!)æddabædda skjebnen!

Iiiiiihhh…så synd på meg i dag liksom. haha…not, men kan jo ikke la han derre Vidar fortsette å bli feiret i bloggen til herr nordberg i evigheter bare fordi jeg er litt gåen. Derfor litt faktaopplysning om det ekstremt alvorlige temaet “forkjølelse”.

ps: lurer i grunnen litt på hvorfor vi hunkjønn blir forkjølet, mens menn alltid har influensa når de har akkurat de samme symptomene. Nei, får vel ikke noe svar på det i dag heller. Det ante meg…

ps2: noen vil kanskje påstå at hodet mitt ikke er annerledes enn vanlig? at det alltid er fullt av bomull? nei…kan jeg da aldri tenke meg…knis…vanligvis er det fullt av Peter. Hvor dumme kan dere bli liksom. Har dere virkelig ikke fått med dere det ennå? *kniiiiis!*

ps3: det er ikke no` gøy så. snuhufs. haha…så sytete jeg er!

Sånn…nå hjalp det plutselig litt….alt virket med ett litt lysere. Snodig altså..?

Så langt i dag har jeg rukket å stå opp…ja altså…det virker kanskje merkelig på andre, men det er nå en gang det første jeg gjør om morgenen. Var en tur på kjøkkenet og lagde i stand en brødskive til frokost. Deretter logget jeg på nettet for å lese nyheter. Etter ti minutter kunne jeg ikke huske om jeg hadde spist frokosten min eller ikke, og måtte gå ut på kjøkkenet for å sjekke. But no…maten var nok fortært. Nuvel…i rekken av korttidsminneopplevelser kommer nok denne et stykke opp på listen. Fortsetter det sånn resten av dagen kan jo det hele bli litt spennende…

i mitt “tidligere liv” som disponent for en større dagligvare, kom det en dag innom en av vår gode nye landsmenn. Det skal tillegges historien at vi på dette tidspunktet var midt i julestria, det var med andre ord nok å gjøre den dagen. Jeg står altså opptatt med mitt, når denne mannen kommer og stiller det utrolig velplasserte spørsmålet:

“hvor er min gris?”

*ehm..unnskyld?* (sa han gris?)

“hvor er min gris?” (litt høyere denne gangen)

*..unnskyld, grisen din?* (hva skal denne mannen med en gris?? – tenkte jeg, men var jo serviceminded og ville virkelig hjelpe)

“jeg sa h v o r e r m i n g r i s!” -sa mannen litt lettere irritert en gang til, og jeg så helt klart på ham at nå ligger jeg tynt an.

*jeg beklager virkelig, men jeg har ikke sett noen gris…* sa jeg, og akkurat DA skjønte jeg at han egentlig - og ganske sikkert hele tiden – hadde spurt etter Ming Ris. Han fikk risen sin, men merkelig nok tror jeg aldri jeg så snurten av ham i butikken min igjen.

Ikke grisen heller forsåvidt.

si presis hva du vil

jeg bryr meg ikke lenger

bare lukk de glitrende øynene dine

de virker ikke nå

du klarer ikke lenger berøre meg

annet enn på det aller ytterste skallet

jeg har stengt porten

overrasket?

du kunne tenkt deg om

litt før

det er vinter

i mitt hjerte

Jeg vil bare takke dere sånn i full offentlighet for en glimrende start på dagen. Jeg sto opp tidlig i dag, tenkte at jeg for en gangs skyld skulle klare å være tidlig på jobb. Jeg var så klar, trengte ikke en gang å løpe ned bakken for å rekke t-banen. Tidlig oppe )

Banen kom som den skulle. Første stasjon gikk kjempefint, dere var så flinke i dag. Som vanlig. Andre stasjon gikk også greit, dørene opp, folk av og på, dørene lukkes…og kjør! Eller…nei? Kjør! …nei? Jaja…jeg hørte på musikk, og tenkte ikke så mye over det. Solen skinte for en gangs skyld, og det kjentes fortsatt ganske bra. Etter cirka et kvarter rørte det på seg sånn at vi kom helt ned til Majorstuen. Jeg la merke til at klokken var litt mer enn “5 minutter senere” sånn som det skulle ha vært, men greit nok. Togbytte! Ja, fint, det luktet litt brent av den banen vi satt på, så jeg var i grunnen godt fornøyd med at vi skulle få en ny. Vi liker jo ikke ting som brenner tross alt. Mener ikke å være negativ her,men det finnes grenser. Nytt tog, kjempefint, vi er nå bare 20 minutter senere ute enn planlagt. Vi kom vel nøyaktig ti meter inn i tunellen før det var stopp igjen. Og der sto vi. Ganske lenge Sporveien, det skal dere ha, vi fikk sett oss godt om akkurat der vi sto i tunellen. Syns det så fint ut jeg, har ingen ting å klage på når det gjelder tunellen deres. Takk for omvisningen.

Jeg var fremme på jobb 1 time og 35 minutter senere enn planlagt. Men det er greit, jeg tilgir dere, jeg skal ikke være vrang. Jeg hadde det helt fint mens jeg ventet, hørte mye fin musikk jeg hadde glemt at jeg hadde.

Men du Sporveien, jeg skal hjem igjen i ettermiddag en gang. Tanken var egentlig rundt 16.00, men nå er det nok utsatt litt, til sånn rundt 17.35. Hadde dere kunnet, bare sånn for denne ene gangens skyld, la linje 1 gå fra Brynseng i dag? Bare denne gangen? Og helt hjem til meg? Jeg vet det er sommerruter og at den egentlig bare går fra Helsfyr nå, men siden dere hadde unntaktstilstand i dag tidlig så kanskje dere kan ha det i ettermiddag også?

Jeg stoler på deg vet du, “min Sporveien”. You and me, forever!!

mvh Lindis

Ps: og til dere andre på min vogn…som hisset dere opp så voldsomt…jeg må spørre…hjalp det?

I dag når jeg så deg

(jada jepp yes, det var deg ja)sitte der på den benkeni hvite jeans, neongrønn t-skjorte

en hvit boblevest(heyyy…vi er tross alt i juli!)

hvite, spisse sko…

solariumsbrun(noe annet er jo ikke mulig i dette været)

og ikke minst den sveisen din…

håret så ut som Limahl`s hår gjorde den gangen

For lenge siden

Jeg har smilt av det synet i hele dag

Ikke ondskapsfullt ment

du var ordentlig søt

ga meg flashback til 80-tallet

Skulle likt å vite hva du tenkte selv

når du sto foran speilet?

_

(og vet du ikke hvem Limahl er burde du vært i seng for lengst!)

Eksen min og jeg dro til Sverige i dag. Ikke lenger enn til Svinesund riktignok, men man kan da absolutt kalle det en utenlandstur. Tett rundt en og en halv time å kjøre. Hver vei.

Samtalen forløp omtrent sånn her:

han: joda så, hva driver du med for tiden da?

hun: tja, ikke så mye. Sommerjobb. Trening. Litt blogg. Og sånt.

Åja

du da?

samme gamle

skal vi sette på litt musikk?

Ok, kan vi vel

(det var som vanlig helt tilfeldig at det var «ennå ein sommar-cd`n» som sto i cd-spillern)

SKAL VI HØRE PÅ DET DER HELE VEIEN?

eh..nei, vi trenger ikke?

Ok, vi kan høre litt da

….noen minutter går..

før hadde jeg bare skrudd av altså, bare så du vet det!

jamen, du kan jo bare si fra?

nei, jeg er jo bare gjest nå

…flere minutter…stemningen er på en måte satt.

ja, så da…alt bra med deg eller?

joda, mye jobb. Har lyst til å finne meg noe annet

(gjeeeeeesp, hørt det før, mange ganger, i flere år…)

åja, kanskje du skal ta litt tak i det snart da?

joda, jeg må bare…ja…du vet

(hun vet, har hørt. Før. Alt sammen…så altfor mange ganger)

den sangen der var fin, hvem er det?

Åhh…det, nei, husker ikke helt, tror det er de der …………………………

den er vel ganske fin tror jeg. Sånn passelig.

(Husker ikke? Ganske fin? Inni seg holdt hun på å renne over med alt hjertet er fullt av).

åja, ganske fin. Bra sommerlåt.

ja… den er da det(liker han virkelig peter?!)

*stillhet*

jaja, er vel ikke langt igjen nå?

Resten av veien hører vi musikk. Det er helt stille mellom oss. En time igjen til vi er framme. Vi skal tilbake også. Du og jeg var aldri gode på verbal kommunikasjon. Du kjente meg aldri! Prøvde du egentlig? Var du interessert i hva jeg tenkte? Mente? Interessene mine? Hvorfor snakket vi aldri?

Jeg husker hvorfor det ble slutt, hvorfor jeg måtte gå. Allikevel veldig godt å se deg, veldig godt.

man kan ikke få luftet nok

nå igjen

hele dagen

hver eneste gang jeg printer ut noe

og går til printer`n for å hente det fryktelig viktige utprintede så er det – ja du gjetter det nok – ja jepp yes:

tomt for papir!!

jeg fyller på jeg, hver eneste gang.

Ganske mye papir.

Mer enn jeg bruker selv

Og neste gang jeg printer ut,

akkurat det samme.

Tomt tomt tomt!

hva gjorde dere egentlig før?

jeg er sommervikar

jobber her til 20. august

hører dere, etter det

da er det TOMT!

det falt meg helt naturlig

å skru musikken på full guffe

og synge med

Vamp

Magnet

The Killers

og jada, all min italienske rock

jeg koret i vei

og siden jeg akkurat i går

var sånn ekstra god til å synge

(man blir jo det når man er alene hjemme)

så tok jeg kanskje i litt ekstra

bare litt

ekstra høyt

skal ikke se helt bort fra at

det ble noen dansetrinn også

(…ok, ivrig hopping da)

Jeg holdt ikke på så lenge

ikke altfor lenge

skrudde av rundt midnatt

i hvertfall halv to

På vei ut døren i dag tidlig

møtte jeg snodig nok

han som bor under her

(snodig ja, de var jo på ferie!!)

med et smil rundt munnen spurte han

“…hadde du fest i går?”

Nei Peik, jeg hadde ikke det

Gidder du si fra når dere drar?

her inne

foran min egen dør

og bare her

passer mine egne saker

bare mitt eget

her inne hos meg selv

i min egen

blogg

No comments.

jeg visste ikke det, jeg var ny

-

det er ikke lov å skrive

om det som engasjerer deg

mest i hele verden

jeg visste ikke det, jeg var ny

-

det er ikke lov å være forelsket

og skrive om det

jeg visste ikke det, jeg var ny

-

det er ikke lov å skrive sånn

at noen leser det du skriver

jeg visste ikke det, jeg var ny

-

det er ikke lov å få oppmerksomhet

som før har tilfalt gamle bloggere

jeg visste ikke det, jeg var ny

-

det er i hvertfall ikke lov til å få tomler(ref:VGB)

jeg visste ikke det, jeg var ny

-

men det ER lov å kalle andre bloggere

patetiske

desperate

osv osv

jeg visste ikke det heller jeg, for jeg var ny!

-

Bloggverdenen er liten

veldig liten

alt synes

spesielt kommentarene

-

Først ble jeg sint

og så litt lei meg

men nå har det gått over

kall meg desperat eller whatever

men langsint er jeg ikke.

Bare hevngjerrig.

Derfor, akkurat nå,

håper jeg bare at den bilen under her

tilhører en av dere

og at dere en dag tar feil *knis*

du kvinne

i hvitt skjørt og blå jakke

som i ettermiddag syklet

hele veien oppover

fra Majorstuen

forbi Frøen og Steinerud

jeg så du kjempet

det er en seig bakke det der

du tok i alt du kunne

og jeg syntes du var

så flink!

Så kom han

jeg fikk lyst til å skrike

NEI IKKE GJØR DET!

ikke mot henne

hun som strever sånn

men jeg satt på t-banen

og han hørte ikke

at jeg skrek inni meg

han bare tråkket på

alt han hadde

og passerte deg så raskt

at det nesten så ut som du sto stille

akkurat da

følte jeg sånn med deg.

I dag er det du

som er min helt.

(100% Peter-fri sone!)

“tante, jeg har fått meg kjæreste jeg altså”

“å, så koselig da, er hun søt? Hvordan ser hun ut?”  (sorry, men tante-shallow glemte et øyeblikk at hun egentlig bare er opptatt av humor og indre verdier)

“åhh..hun har klippet seg litt, og så er hun jente da” var svaret jeg fikk.

Han er 5 år. Og et halvt. Verden er enkel når man er 5 1/2. Til og med kjærester er enkelt når man er på det stadiet.

Tanten hans derimot. Er bittelitt eldre(jaja, litt eldre enn det også kanskje), og har hatt all tid i verden å øve på. Men sliter fortsatt. Kjærester er vanskelig.

Peter? Tror jeg skal klippe meg litt, til lørdag kanskje, og så er jeg jente. Så hva sier du?